Den antieuropeiske synden

av Dirk Ehnts, Econoblog101

Hans-Werner Sinn (avbildet) i hans siste kolonne mener at ideen om et Europas forente stater er død. Han er imot en bankforening og argumenterer for følgende:

Påstanden om at eurosonen kan forvandles til et Europas forente stater er ikke lenger overbevisende. Veien mot felles ansvar er langt mer sannsynlig å føre til en dyp kløft i Europa, fordi å gjøre eurosonen til en overførings- og gjeldsunion som kan forhindre insolvens til noen av medlemmene, vil kreve mer sentral makt enn det som i dag eksisterer i USA.

Nå er det en grunnleggende uenighet her om hva som har skjedd og hva som må til for å gå tilbake til normal drift. Hans-Werner Sinn antar at statsgjelden er det sentrale problemet i eurokrisen. Å sosialisere denne statsgjelden, hevder han, er ikke gjennomførbart siden folk ikke vil ha det, og selv den amerikanske regjeringen har ingen makt til å redde statene sine fra økonomiske dårskap.

Her er mitt motargument. Den europeiske finanssektoren finansierte investeringer på en måte som skapte titalls og hundrevis av milliarder av euro i misligholdte lån (mest for å finansiere eiendom i Irland og Spania). Nå i et kapitalistisk system hvis du investerer og investeringen din ikke fungerer, er du konkurs. Bankene brukte imidlertid sin politiske innflytelse og fikk sin gjeld sosialisert. Dette skjedde i Irland, og det vil skje i Spania, ser det ut til. Som et resultat eksploderer statsgjelden.

I USA pleide denne typen oppførsel å være uakseptabel, men de siste retningslinjene gjorde sitt beste for å beskytte bankene mot konkurser og statlig innblanding uansett hvor hensynsløs forretningsmodellen deres var. Regjeringen bryr seg imidlertid ikke om at de fleste bankene som er i trøbbel er fra New York. Fed gir økonomisk hjelp selv om du kan hevde at de økonomiske problemene fra sub-prime-rotet er lokale. Ingen amerikanske statsborgere er i tvil om bankunionen som eksisterer i USA. Selvfølgelig vil New York-baserte banker bli reddet, og det vil også banker fra andre stater bli reddet.

Så, Hans-Werner Sinn tar feil når han hevder at Europas forente stater ville trenge makter som selv USAs forente stater ikke gir til sin sentrale regjering. Bankunionen eksisterer, og den håndheves. Paul Krugman skrev om et annet eksempel. Som et resultat av spare- og lånkrisen i USA på 1980-tallet, skåret skattebetalerne inn mer enn 100 milliarder dollar (i bistand til banker, ikke i lån). 60 % av tapene var i Texas. En bankunion er nok til å stoppe finanskrisen i Texas og sikre at Lone Star State ikke lider gjennom en langvarig depresjon (og tenner oppfordringer om løsrivelse?). I Europa er ofrene for økonomiske bonanzer menneskene i de landene der pengene ble investert. Uskyldige tilskuere må nå forholde seg til en arbeidsledighet på 25 % ettersom de blir fremstilt som rastløse långivere og ineffektive snart pensjonister. Ingenting av dette dramaet påvirket politikken i USA under den pågående store finanskrisen eller spare- og låndebakelen.

Hans-Werner Sinn og andre akademikere som uten kommentarer så på at private tap ble sosialisert som i bankredningen av Irland, hevder nå at de dårlige, dårlige myndighetene i disse landene ikke kan stole på, og at dette vil blokkere videre europeisk integrasjon. Til en viss grad er jeg enig i at med regjeringene som vi har i dag, er ingen lys europeisk fremtid mulig. Det er imidlertid ikke fordi disse regjeringene i seg selv er onde eller ineffektive, men snarere fordi disse regjeringene har flyttet alle kostnadene ved krisen over på de fattige samtidig som de har sikret at de rikes rikdom ble beskyttet. Å redde banker med skattebetalernes penger uten noen reelle økonomiske reformer og samtidig akseptere høy arbeidsledighet er dårlig politikk. Som et resultat av dårlig politikk lider økonomien. Europa har et politisk problem knyttet til maktfordelingen. Bare noen gjør sin stemme hørt, og deres interesser kommer bare noen få til gode og ikke de mange.

Island gjorde det noe annet og det ble bedre enn forventet:

For et land som for fire år siden stupte inn i en økonomisk avgrunn så dyp alt, bortsett fra stengt over natten, ser det ut til at Island har det overraskende bra.

Den har tidlig tilbakebetalt mange av de internasjonale lånene som holdt den flytende. Arbeidsledigheten ligger rundt 6 prosent, og faller. Og mens store deler av Europa sliter med å trekke seg ut av lavkonjunktursumpen, forventes Islands økonomi å vokse med 2.8 prosent i år.

Men under krisen gjorde landet mange ting annerledes enn sine europeiske motparter. Den lot sine tre største banker falle, i stedet for å redde dem. Den sørget for at innenlandske innskytere fikk pengene tilbake og ga gjeldslette til huseiere som sliter og til bedrifter som står overfor konkurs.

Igjen, det Europa står overfor er et politisk problem. Alle forstår nå at innstramminger legger den økonomiske byrden på de svakeste i et samfunn, og at den samlede etterspørselen som et resultat faller sterkt. Jo mindre penger du har, jo høyere andel av inntekten bruker du på forbruk. Hvis du øker skatten på disse menneskene eller reduserer lønnen deres, vil de slite med å holde oppe utgiftene siden de også betaler ned gjeld. Som et resultat stiger arbeidsledigheten og med det faller skatteinntektene. Landet vil ikke være i bedre form, men i dårligere form. Selv om dette er klart for nesten alle observatører, gis medisinen fortsatt til pasientene.

De Schuman-erklæring, et dokument som påvirket starten på det som utviklet seg til EU, lyder:

Europa vil ikke bli laget med en gang, og heller ikke i henhold til en enkelt hovedplan for konstruksjon. Den skal bygges av konkrete prestasjoner, som skaper de facto avhengighet, gjensidige interesser og ønske om felles handling.

Det er trist å se EU forlatt av økonomer som Hans-Werner Sinn. Siden ingen alternative forslag fremmes (av ham), er det ingen annen mulig konklusjon.

Redaktørens merknad: Hans-Werner Sinn, professor i økonomi ved Universitetet i München, er president for Ifo Institute for Economic Research og sitter i det tyske økonomidepartementets rådgivende råd. Han er forfatteren av Kan Tyskland reddes?

Relaterte artikler

Les mer av Dirk Ehnts.

Om Forfatter

Dr. Dirk Ehnts er en forskning assistent ved Carl-von-Ossietzky-universitetet i Oldenburg (Tyskland). Hans fokus er på økonomisk integrasjon og økonomisk geografi, som dekker handel, makro og utvikling. Han har jobbet som leder for internasjonal økonomi siden 2006 og har nylig vært medforfatter av en bok om innovasjon og internasjonale økonomiske relasjoner (på tysk). Ehnts har skrevet på sin egen blogg siden 2007: Econblog 101. Curriculum Vitae.